Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 08.12.2004.

Konkurransen med islam

Arild Knutsen kritiserer 25. november Carl I. Hagen og andre som uttrykker bekymring for islams raske fremmarsj i Europa: ”Det er viden kjent at de som har liten kunnskap og ergo liten tillit til sin egen religion og kultur er de som sterkest og på mest irrasjonelt vis jobber for å forsvare den. De blir redde for andre tenkemåter og antagelser og tror de må forsvare sin egen religion, som om den ikke tåler konkurranse.”

Knutsens argument er brukt av mange opp gjennom årene, og lyder umiddelbart ganske fornuftig. Man overser imidlertid det faktum at ”konkurransen” mellom kristendom og islam skjer på helt ulike vilkår.

Enkelt sagt er situasjonen den at vi er ca fire millioner nordmenn som skal ”konkurrere” med flere hundre millioner muslimer i de landene flesteparten av våre innvandrere fortsatt kommer fra, gjennom systematisk bruk av hente-ekteskap. Ingen behøver å være i tvil om det langsiktige resultatet av denne prosessen, nemlig at nordmenn vil bli en minoritet i eget land.

Det behøver ikke nødvendigvis bli så galt. Kanskje blir det slik om noen tiår at den muslimske majoritetsbefolkningen, som kommer fra ulike land og ulike trosretninger innen islam, vil leve i fred og harmoni med hverandre såvel som sekulære, kristne, hinduer, buddhister og andre minoritetsgrupper. Jeg innrømmer at dette er mulig.

Men dagens politikk kan bare forsvares dersom man er rimelig sikker på at den faktisk vil bidra til en utvikling omtrent som den ovennevnte. Det forutsetter at religiøs, etnisk og kulturell bakgrunn i fremtiden vil spille en underordnet rolle når det gjelder nøkkelbegreper som identitet, tilhørighet og lojalitet.

Dessverre er det lite som tyder på at vi mennesker er slik. Spesielt ser det ut til at religiøs tilhørighet, i vid forstand, spiller en mye viktigere rolle enn flertallet av våre politikere har innsett. Det er, som samfunnsredaktør Erling Rimehaug påpeker i en artikkel 25. november, umulig å forstå europeisk humanisme og kultur uten henvisning til kristendommen.

Det som foregår nå, er derfor en gambling med våre barns fremtid som savner sidestykke i nyere historie. Man lukker øynene for stadig sterkere indikasjoner på at ting er i ferd med å gå galt, og påberoper seg høye idealer for å dekke over manglende mot og handlekraft.

En aktuell hendelse som setter det hele i et meget interessant perspektiv, er tildelingen av Raftoprisen for 2004 til Rebiya Kadeer. Årets pris er en støtte til de muslimske Uighurenes kamp mot systematisk innvandring fra de tallmessig overlegne kineserne.

Det ser altså ut til å være bred enighet om at Uighurene, i likhet med f.eks. irakere og afghanere, bør ha rett til selvstyre, slik at de kan bevare sin etniske, kulturelle og religiøse identitet. Men er det noen som kan forklare hvorfor er det rosverdig å arbeide for slike målsetninger i den tredje verden, mens det er kritikkverdig å gjøre det samme i vesten?

Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org